God og ond
Århundrer siden, Før de gamle bodde det en gammel mann. Han var veldig fattig, for bortsett fra sin kone og hans late rumpa, hadde han ingenting i denne verden. Han samlet ved i skogen, han solgte dem på messen og forsørget seg fra dem, kone og esel.
En gang vasset han gjennom sanden, da han plutselig så to vinder: hvit og svart, som nesten nådde himmelen. Den stakkars mannen kom nærmere, å se nærmere på dem, og her blir den hvite vinden til en hoggorm. En hvit hoggorm kryper opp til ham og snakker med en menneskelig stemme:
– gammel mann! Jeg kan bytte, i det jeg vil. Jeg er i ferd med å bli en nål, og du puttet meg raskt i lomma. Den svarte huggormen er min voldsomme fiende. Når hun flyr forbi deg, ta nålen ut av lommen, og jeg vil oppfylle alle dine ønsker.
Den gamle mannen gikk med på å hjelpe rømlingen.
– På den hvite hoggormen, på den svarte hoggormen, la meg være en nål – den hvite hoggormen uttalte en trolldom og ble øyeblikkelig til en nål.
Den gamle tok den raskt opp og la den i lomma. Og her flyr allerede den svarte vinden mot ham, blir til en hoggorm og spør:
– Ej, senil! Var det en hvit hoggorm her??
– Nei – svarte stakkaren.
– Bare fortell sannheten, fordi det vil være dårlig for deg! – hveste hun truende.
Den gamle viftet med hånden og sa, å bli kvitt henne:
– jeg vet ikke, hva var det, av o, for det, en hvit vind blåste forbi.
Den svarte huggormen ble øyeblikkelig til en svart vind og fulgte etter.
Den gamle mannen tok frem nålen og sier:
– Din fiende har allerede dratt.
Nåla ble en hoggorm igjen.
– O, vet, kreve, hva enn du vil.
– Jeg trenger ikke noe. Eller kanskje – la veden laste seg på eselet, og la eselet gå foran meg slik, Jeg ville ikke ha forhastet meg.
– På den hvite hoggormen, på den svarte hoggormen, la den gamle mannens ønske gå i oppfyllelse! -kommanderte den hvite hoggormen.
Og faktisk. Veden lastet seg på eselet, og sistnevnte trasket muntert og friskt klappende i hovene hjem.
Da de kom inn i byen, de møtte tsarevna; hun satt i en hvit palanquin* på ryggen av en kamel. Ved å se eselet, som travet og uforstyrret gikk foran sin herre, tsarevna beordret tjenerne til å stoppe den gamle mannen og snakket med ham:
– Kan bli sett, som denne vitenskapen tok. Si, senil, som trente ham?
– Og hvem er du? – spurte stakkaren.
– Jeg er datteren til tsaren – hun svarte.
– i så fall, Jeg vil ikke si det. Du vil ikke like svaret mitt, og du vil få meg hengt.
– Svar uten frykt – sa tsarevnaen.
– Greit. Hvis du vil, vet at, at sulten lærte ham det.
Karevna fortsatte, men spionene rapporterte til tsaren:
– Datteren din snakket med den gamle mannen, som selger ved.
Tsaren ble grusomt rasende og beordret den stakkars mannen til fange. dro
gammel til palasset, en bil, uten engang å vurdere saken, han anbefalte:
– Gi denne onde mannen tjue piskeslag og forvis ham fra byen!
Den gamle mannens plageånder har slått ham, Hytta ble sprengt med røyk, og han og den gamle kvinnen ble forvist fra byen.
De fattige vandrer gjennom sanden, de gråter over sin grusomme skjebne, til en hvit hoggorm dukker opp foran dem.
– gammel mann, hva skjedde med deg?
– Tsaren beordret meg til å bli slått og drevet ut av byen. Bygg meg et palass. La det være marmor, og på sine fire tårn lot gullhanene gale – spurte den gamle.
– På den hvite hoggormen, på den svarte hoggormen, la den gamle mannens ønske gå i oppfyllelse, kommanderte den hvite hoggormen.
Og et marmorpalass vokste frem i ørkenen, og den gamle mannen og hans kone bodde der, gleder seg stort.
En gang gikk tsaren på jakt og så et marmorpalass i sanden.
– Gå og fange den, som våget å bygge et palass for seg selv uten mitt samtykke, og sett den foran meg. Og hvis han gjør motstand, bringe meg hodet hans.
Med en truende summing og knas av rustning nærmet tsarens tjenere marmorpalasset. På et øyeblikk dukker en hvit hoggorm opp foran den gamle mannen og spør:
– Hva skal jeg gjøre med dem?
– Du vet bedre – svarte.
– På den hvite hoggormen, på den svarte hoggormen, med den gamle mannens samtykke, la disse ridderne vende tilbake til tsarens rom baklengs.
Som hun sa, så det skjedde. Tsarens tjenere falt bakover foran tsarens ansikt i hans keiserlige kamre, og sjefen for vakten klynket ynkelig:
– Gud, beskytte deg mot en slik fiende! Ikke slåss mot ham, min tsar! Vi så ham ikke engang, for å, Hva skjedde med oss.
– frilastere! – tsaren ble sint og slo sjefen for vakten med knyttnevene på ryggen. Og så, akkompagnert av vesiren, dro han til marmorpalasset.
Den gamle mannen så dem gå og sa til den hvite huggormen:
– Her er tsaren med vesiren.
– Hva skal jeg gjøre med dem? – spurte den hvite hoggormen.
– Du vet bedre – svarte den gamle igjen.
– På den hvite hoggormen, på den svarte hoggormen, med samtykke fra den gamle mannen, la tsaren bli til et esel, og vesiren i et føll. Og la dem løpe syv ganger rundt palasset av marmor, brølende, som esler.
Og på et øyeblikk ble tsaren og vesiren til esler og begynte å brøle rundt palasset.
Den gamle mannens kone bakte brød på den tiden. Da eselene løp forbi henne, gammel kvinne uten å vite det, at det er en tsar med en vesir, hun slo dem til og med med en pinne. Og eslene sirklet rundt palasset syv ganger og stanset.
– På den hvite hoggormen, på den svarte hoggormen, med samtykke fra den gamle mannen, bli dere selv! -kommanderte den hvite hoggormen.
Og esler ble til vesirer og tsarer.
– O ærverdige, hvit hoggorm! – spurte den gamle – gi dem den magre maten og la dem vandre rundt på jorden heretter, finner ikke ly noe sted, slik de ønsket det for andre. La dem føle det selv, hva er bra, og hvilken ondskap.
* jeg kommer tilbake – et dekket søppel som brukes som bevegelsesmiddel, spesielt i India og Kina.