En fattig og grådig kjøpmann
Lenge siden, Det var en gang en kjøpmann. En gang kalte han en fattig mann til seg og sa:
– Jeg vil til Khiva* for noen salgbare ting. Hvis du skal hjelpe meg, da tar jeg deg med meg. Du vil ikke se deg tilbake, hvordan blir du rik.
– jeg er enig – svarte stakkaren. – Men hvilken lønn vil jeg få for min tjeneste?
– Være rolig, Jeg vil ikke skade deg. Gå nå, komme på veien.
Eller det tar en stakkar lang tid å sette seg sammen? De forlot
på tur dagen etter. De gikk, de dro, til de ble slitne. De satte seg ved veien, å spise litt. Den stakkars mannen tar fram maten sin, og kjøpmannen åpner ikke sin lille boks.
– hjelp deg selv – sier stakkaren.
Og dagen etter var det samme, og den tredje også. Helt til stakkaren gikk tom for forsyninger. Han så kjøpmannen, det i pungen til tomhetens stakkars mann, Så åpnet han det lille brystet og begynte å spise.
Han spiste og snakket:
– La oss gå!
– Bluse**, Jeg er tom for mat – sier stakkaren – og veien videre er lang. Og kult. Det kommer til å gå bedre, når jeg kommer hjem igjen.
– Som du tenker – svarte kjøpmannen. – Jeg kan ikke mate deg, fordi jeg vet ikke, er det nok for meg.
Den sultne fattige mannen kom hjem, og kjøpmannen gikk sin vei.
På kvelden ble været dårligere, tung snø falt. Den stakkars fyren varmer opp ved å gå, og magen er tom. Plutselig ser han, og her er noe svart foran ham. Han kommer nærmere – tårn. Og inne er det trapper som fører opp. Han bestemte seg for å overnatte i dette tårnet. Uansett – et tak over hodet. Og her vil du spise. Søvnen kommer ikke. Plutselig hører han, snøen knaser i nærheten. Den stakkars mannen kom, peser ikke. Og her kommer reven inn. Hun satte seg ned i hjørnet. Snøen knaket igjen og sjakalen dukket opp, satte seg ved siden av reven. Så kom ulven, og etter ham – lew. Dyrene lå spredt nede, og de fattige over dem, under taket.
Løven gjespet og snakket:
– Da skjebnen førte oss sammen, og at det ville være mer muntert å tåle dette dårlige været, la oss snakke om det vi så og hørte.
Dyrene var enige. Reven var den første som snakket.
– Så fort det begynner å snø, vi søker alltid ly i dette tårnet. Solen står opp i morgen, himmelen vil klarne og alle vil gå sin egen vei. Og jeg vil bli her igjen. En rotte bor ved veggen til dette tårnet. Når snøen slutter å falle, han rydder inngangen til minken og sprer gullmynter rundt den. Jeg liker veldig godt å se, hvordan gull glitrer. Hvis jeg var menneske, Jeg ville definitivt tatt dem.
Det er ulvens tur.
– Ikke langt unna her – han startet – en gjeter med en hjelper har beitet en saueflokk ett år på rad. Antall sauer minker ikke, men det øker ikke. Det reduseres ikke, fordi gjeterens svarte hund vil ikke slippe meg nær. Men sauene kommer ikke, for en forbannet svart hund spiser mer av dem enn ti ulver.
– Venner – sjakalen begynte sin historie – hva som hva, men det er mange sykdommer i denne verden, men det finnes en kur for alt. Saueeier, ulven snakket om, han har bare en sønn. Hans ledd gjorde vondt. Hvis jeg var menneske, Jeg ville slakte en svart hund. Det er nok å pakke gutten inn i en som fortsatt røyker, hud som nettopp har blitt skrellet av denne hunden, og umiddelbart vil de syke bli friske. Men ingen vet om det. Jeg stjeler en høne fra denne bonden hver kveld, og jeg merker det ikke engang i min elendighet.
Til slutt snakket løven.
– Bak landsbyen, hvor en syk gutt bor, det er en forhøyning blant de gamle ruinene. Fem enorme kanner er begravd under den, po brzegi wypełnionych złotem. Jeg har visst om det lenge, men hvorfor trenger jeg gull?, siden jeg ikke er menneske.
Den stakkars mannen lyttet til dyrenes tale og ble overrasket.
Dagen etter klarnet det opp, dyrene stakk av, og den stakkars mannen bestemte:
– La det, Jeg vil sjekke, hva som var sant i disse sene kveldshistoriene, og hva jeg forestiller meg.
Han gikk bort til rottehullet, og her glitrer og skimrer en håndfull gull i solen. Den fattige mannen samlet gull og gikk på leting etter en saueflokk.
Han gikk lenge, og kanskje kort, da han så sauene, gjeter med en gjeter, og den svarte hunden kastet seg over ham. Han kjørte gjeterhunden bort og inviterte vandreren til å bli.
– Hvem sin flokk er dette?? – spurte stakkaren.
– vår historie.
– Du skal selge hunden?
– Hvis vi kommer overens. Hyrden ved siden av har mange valper.
– Hvor mye vil du ha for ham?
– Ti gullmynter – sa gjeteren.
Den fattige mannen telte myntene sine, han hadde femten. Han ga dem alle til hyrden, han legger en snor rundt halsen på den svarte hunden og snakker:
– Nå vil flokken din vokse.
Og han fortalte alt, hva han hørte fra ulven. Hyrden gledet seg, og den stakkars mannen med hunden sin dro til Baia, eieren av flokken.
Han inviterte vandreren hjem til seg, matet, han drakk te. Stakkaren har spist og snakker:
– Bluse, Jeg tok med deg en svart hund. Huden hans vil helbrede din eneste sønn.
– Vandrere, helbrede barnet mitt, og jeg vil gi deg alt, hva enn du vil.
Han helbredet den stakkars gutten, han holder ord:
– snakke, hva du skal belønne deg med, Jeg vil ikke nekte noe.
– i så fall, få de gamle ruinene inngjerdet og gi stedet tilbake til meg.
Baj oppfylte den stakkars ønske. Og han tok med familien sin, han gravde opp mugger og de levde godt. Han ga den fattige mannen gull, han støttet de trengende.
Og kjøpmannen, som en gang behandlet ham så dårlig, ankom Chiwa, kjøpte en kamel, lastet ham med gulrøtter og løk og satte i gang på vei tilbake. Men kamelen ble stjålet. Eierne av dyret tok igjen kjøperen, de slo ham hardt, og de spredte godset over steppen. Og bedrageren vaklet hjem, drar knapt føttene.
* Bur – en by i den usbekiske SSR som ligger ved elven Amudarya.
** Sjarm – en velstående kvegfarmer i Sentral-Asia.